BOKANMELDELSE/INNLEGG I DEBATTEN
Birgitta Odén, regionkonservator i Selbu, prosjektleder og faglig ansvarlig for strikkeutstillingen ved Selbu Bygdemuseum.
”SELBUVOTTEN. Vakre mønster frå ein norsk strikketradisjon”
Boken ”Selbuvotten” inneholder 31 ulike bilder av votte- og vantepar. 14 par er hentet fra samlingen til Nordic Heritage Museum i Seattle, og 17 par er hentet fra oversetter Annemor Sundbøs private strikkesamling, som stammer fra hennes shoddyfabrikk ”Torridal Tweed og Ulldynefabrikk ” på Sørlandet. Alle bildene har tilhørende tekst og mønsterdiagram. Oppskrifter med instruktiv veiledning oppfordrer leseren til å ta pinnene fatt. Boken innledes med et kapittel om totrådstrikkingas historie i Selbu.
Boken “Selbuvotten” har fått rosende omtale i media, men utgivelsen har også høstet innvendinger fra diverse hold. Etter å ha lest boken, føler jeg behov for å utdype noen ankepunkter. Det blir for omfattende å gå i dybden av alle detaljer, men med noen velvalgte eksempler håper jeg i dette innlegget å kunne klargjøre hva som kjennetegner en ekte selbuvott og hvorfor jeg mener at boken burde hatt en annen tittel - kanskje ”Totrådvotten” eller ”Strikkavotten, inspirert av selbustrikkinga”.
Boktittelen ”Selbuvotten” forplikter og skaper forventninger hos leseren om inngående informasjon, faktaopplysninger og oversikt over selbuvotten og selbustrikkinga. Men dessverre samsvarer ikke tittelen godt nok med innholdet. I motsetning til hva som kunne forventes, inneholder ikke boken et eneste bilde av en ekte selbuvott som vi vet helt sikkert kommer fra Selbu. Mange vottemønster i boka kan knyttes til selbustrikkinga, men det er tvilsomt om vottene dermed kan kalles selbuvotter. Votter med ”. . svart mønster på kvit botn, med ulike former av åttebladsstjerna”, er ikke nødvendigvis selbuvotter. Det er flere forhold som må være til stede for at det etter tradisjonen skal være en ekte selbuvott.
Noen mønster i boken har aldri sett dagens lys i Selbu og må være utviklet utenfor bygda. En ekte selbuvott har mønster som enten er utvikla i Selbu eller har mønster som tradisjonelt har vært brukt i selbustrikkinga. De tradisjonelle mønstrene, slik de er brukt i kombinasjon med hverandre, er selve grunnlaget for strikkeeventyret i Selbu. I en bok om selbuvottten hadde det derfor vært naturlig og gått mer i dybden av lokale enkeltmønster og mønsterkombinasjoner. Mønstrene kjennetegnes blant annet ved spesielle, typiske uttrykk og har navn med lokal forankring til gjenstander eller gårder: kaffekånne, spyttklysa, appelsina, blomsteren, dansarar, himmelkvelven, snøkrystallen, kongroa, sjennrosa, verhonnrosa, tellrosa, endlausrosa, kinntyrillrosa, Lundbeckrosa, Emstadmønster med mer. Dessverre er bare noen ytterst få av disse typiske selbumønstrene nevnt i boken, og navnene er heller ikke knyttet til mønstrene på vottene. Her er det brukt andre, og for selbustrikkinga, ukjente navn og begreper.
Gjennomgående i boka brukes benevnelsen rosett om ulike rosemønster. Begrepet er helt ukjent i selbustrikkinga. I Selbu brukes begrepene rose og sjennrose (stjernerose/selburose/åttebladsrose). I boka omtales verhonnrosa som verhonnrosett og også som liljerosett på s. 88. Benevnelsen ”liljerosett” er fullstendig fremmedartet i selbustrikkinga. Forvirrende er det også når en åttebladsrose på s. 97 omtales som en snøkrystall. Snøkrystallen er derimot avbildet på fingrene på vanten på s. 52 og på vekket (vrangborden) på votten på s. 125.
Et viktig kjennetegn for selbuvotter (og vanter) er det tydelige skillet mellom dame- og herrevotter. Herrevottene har mønster på hele vekket med bare to, tre omganger med vrang og rettmasker. Damevottene har lange vekk, i hovedsak ribbestrikka, men også krokvekk /hølvekk er vanlig. Tidligere, blant annet i 30-40 årene, forekom også større mønstrede vekk, mansjettvekk/ mansjettvotta, som var ment å være utenpå jakka eller kofta. I boka omtales denne typen vekk som ”velemansjett” på s. 105. Begrepet er fullstendig ukjent i Selbu. Det hentydes i innledningskapittelet og i omtalen av votten på s. 40 at denne kan være strikket som en kjærestegave til Erling Bakke. Dette er nok riktig, men votten er ikke strikket i Selbu da den har damevekk. Votter med navn og initialer ble strikket som kjærestegaver i Selbu, men vekket tilsier at dette ikke er en mannsvott i tradisjonelt forstand. Helt konsekvent er dessverre dame- og herrevotter blandet sammen i boken og forfatteren omtaler eks. en vott som ”mann medium eller kvinne stor”. Dette er vranglære. I en bok om selbuvotten bør det kunne forventes at slike viktige og typiske detaljer som skiller dame- og herrevotter er korrekt gjengitt.
Fasongen til en ekte selbuvott har bestemte proporsjoner. Det er gitte forhold mellom uttak til tommel, tommelens lengde og avstand til spiss. Det er strenge krav til kvalitet og blant annet skal fingrene på vantene strikkes slik at de ligger over hverandre og ikke spriker slik som på s. 53. Vantens fingre er heller ikke like lange, men tilpasset håndens fingre sik at de til sammen danner en spiss. Ved felling av fingre og vottens spiss må mønsteret strikkes ut og ikke kuttes. Strikkefasthet og mønsterpresisjon er også viktige krav til en ekte selbuvott. Mange av vottene i boka er løst strikka og er unøyaktige i fasong og mønster.
Strikking og strikkemønster har til alle tider vært på vandring og vil alltid være i utvikling. Inspirasjon hentes fra ulikt hold og settes sammen til stadig nye mønsterkombinasjoner, former og fasonger. Totrådstrikkinga i Selbu har også hentet inspirasjon utenfor bygda og kombinert nye mønstre med mønstre de brukte fra før. Vi vet at åttebladsrosa, som har gjort selbustrikkinga kjent blant annet under navnet selburosa, er et meget gammelt symbol som finnes i ulike varianter over hele verden. I Norge er rosa, bortsett fra på selbuvotten, kanskje mest kjent på Fanakofta og Hardangerbunaden. Ingen har eierskap til mønster og ingen eier en tradisjon. Men det hadde vært ønskelig og naturlig at visse begreper var på plass når det gis ut bok om en så innarbeidet tradisjon som selbustrikkinga. Forfatter og forlag har vært for ukritiske og burde ha benyttet fagkonsulenter som kunne kvalitetssikre at innholdet stemte bedre overens med tittelen.
”Selbuvotten” er en delikat bok med store, fine bilder og vakre mønster. Fargebruken er tiltalende. Boken tjener som inspirasjonskilde for strikkeinteresserte og den vil sikkert øke interessen for selbustrikking og strikking generelt. Dette er gledelig! Men det er synd at innholdet noen steder er mer villedende enn veiledende og at feil og mangler gjør at ”skipet” i visse farvann seiler under falskt flagg.